Bilde 1: Hoppende neseape ved Charlesjsharp (Fra Sharp Fotografi, sharpphotography) [ CC BY-SA 4.0 ], via Wikimedia Commons.
Ombyttbare elementer gir bare ikke mening. Disse såkalte "hoppende gener" er segmenter av søppel-DNA som tilfeldig setter seg i våre genomer. Det er den evolusjonære tolkningen av disse genetiske enhetene, men hvordan og hvorfor beveger de seg omkring, og hvorfor skaper de ikke kaos i genomet?
Svarene på disse spørsmålene, som har dukket opp i de siste årene, er at ombyttbare elementer er utsøkte, finstemte, svært funksjonelle molekylære maskiner som strider mot evolusjonære forventninger. Evolusjonister har en lang, feilaktig historie om antatt unyttighet - tross alt, verden oppsto ved en tilfeldighet, dermed fungerer den sikkert ikke veldig godt - og transposable elementer er bare ett eksempel på dette mislyktes prediksjon. Men 'søppel-til-helt' historien er bare én av tre måter som ombyttbare elementer helt raserer evolusjons-teorien. De to andre utstikkerne i denne Darwin-ødeleggende triaden er 'lykkelige sammentreff' og 'mønster'.
Ved 'lykkelige sammentreff' , henviser jeg (Cornelius Hunter) til de heller vanskelige funnene, som er unektelige på dette punktet, at hvis evolusjonsteorien er sann, så må det ha blitt til ved svært komplekse, ikke-adaptive mekanismer. Fra diploid genetikk til horisontal genoverføring, alternative gener skjøting, genetisk regulering, epigenetikk, mekanismer som forårsaker adaptive mutasjoner, og ombyttbare elementer, må evolusjonen ha falt sammen med heldig konstruerte, utrolig kompliserte mekanismer. Disse mekanismene ville ikke gi noen umiddelbar adaptiv verdi, men skulle liksom vedvare og bli viktige aktører i evolusjonær historie. Enkelt sagt, evolusjon må ha skapt evolusjon i et meget (astronomisk) usannsynlig sett av omstendigheter. Det er 'heldige sammenfall', ikke vitenskap, og ombyttbare elementer kaster mer drivstoff på bålet.
Ved 'mønster', henviser jeg (Cornelius Hunter) til et annet sett med vanskelige funn, igjen unektelige, at mønsteret av strukturer observert på tvers av arter, konsekvent motsier evolusjonære spådommer. Én av disse motsetninger er de enorme forskjellene som finnes i ellers forente arter.
Alle disse tre motsetninger - ikke-nytte, 'heldige sammentreff' , og mønster - er utstilt i en ny, systematisk studie av ombyttbare elementer av Didier Trono laboratorium i Sveits. Studien detaljerer samspillet mellom ombyttbare elementer og en klasse av proteiner. Funnene indikerer kompleksiteten og gjensidig avhengighet av disse molekylære mekanismer. Som pressemeldingen innrømmer:
"Lenge betraktet som søppel-DNA, er transposable elementer nå anerkjent til å påvirke uttrykket av gener. ... Omfanget av denne reguleringen og hvordan den utnyttes var så langt ukjent. EPFL forskere har nå tatt den første omfattende undersøkelse på en familie av ~ 350 menneskelige proteiner, som viser at de etablerer et komplekst samspill med ombyttbare elementer ... KZFPs kan konvertere ombyttbare elementer i utsøkte finjusterte regulatoriske plattformer som påvirker uttrykket av gener, noe som trolig foregår i alle faser av utviklingen og i alle menneskelige vev. ... Det er et høyst kombinatorisk og allsidig system ... Som forskningsfelt har epigenetikk kommet i forgrunnen de senere år, og avslører en hittil utenkelig kompleksitet og eleganse i genetikk".
Ikke akkurat junk DNA. Og selvfølgelig vil alt dette kreve store mengder 'flaks'. For evolusjonister er nå tvunget til å si at transposable elementer selv må ha spilt en, 'feil-nøkkelrolle' i utviklingen.
Evolution ville ha måttet bygge dette svært spesifikke, detaljerte systemet inkludert hundrevis av proteiner og genetiske elementer, med hundrevis av spesifikke interaksjoner, som ikke gir noen umiddelbar fordel. Som Trono forklarer:
"De aller fleste av KZFPs binder seg til spesifikke motiver i ombyttbare elementer. For hver KZFP er vi i stand til å tildele en undergruppe av ombyttbare elementer, og fant også at et ombyttbart element ofte kan samhandle med flere KZFPs".
Til slutt, motsier alt dette det forventede felles avstamnings-mønster. Denne feilen har blitt så vanlig at vi nå har ikke-evolusjonær terminologi, som "artsspesifikk" og "linjespesifikk". Artikkelen bruker begrepet "arts-begrenset":
"KZFPs samarbeider med ombyttbare elementer for å bygge et hovedsakelig artsbegrenset lag med epigenetisk regulering".
Bilde 2. Artsspesifikke kromosom-antall
Arts-begrenset? Med andre ord, designet vi oppdager i biologi er unike for bestemte arter. Dette er nettopp det motsatte av hva evolusjon forventer. Merk også teleologisk språk (som vanligvis er tydelig i infinitivs-form): Proteinene "samarbeider" med ombyttbare elementer "for å bygge" et hovedsakelig artsbegrenset lag med epigenetisk regulering. Dette er et klassisk eksempel på absurd 'evolusjon-er-skapelse' historisk språk.
Bilde 3. Flere artsspesifikke kromosom-antall
Den motstridende mønster var selvfølgelig uventet. Som Trono forklarer:
"KZFPs bidrar til å gjøre mennesket biologisk unikt. Sammen med sine genomiske mål, påvirker de sannsynligvis hver enkelt hendelse i menneskets fysiologi og patologi, og gjør det ved å være i hovedsak artsspesifikk - det generelle systemet finnes i mange virveldyr, men de fleste av komponentene er forskjellige i hvert enkelt tilfelle. ... Denne artikkelen løfter lokket av noe som i stor grad hadde vært uventet: den enorme artsspesifikke dimensjon av menneskelig genregulering".
Ja, det var i stor grad uventet. For hva disse funnene viser er en enorm artsspesifikk dimensjon av menneskelig genregulering. Med andre ord, vi vil trenge proteiner og genetiske elementer for å utvikle seg, via uavhengige og likevel innbyrdes avhengige, tilfeldige mutasjoner, for å konstruere et helt nytt sett av genetiske reguleringsinstruksjoner. Dette er astronomisk usannsynlig, uansett hvor mange millioner av år som er tilgjengelig.
Oversatt av Asbjørn E. Lund
(Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, evt. untatt det 1., og er satt inn av undertegnede, se lenke i Bilde-nr)